Julebudskap fra Hans Eminense Erkebiskop Gabriel av Komana

Kjære brødre og søstre i Kristus

”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader, barmhjertighetens Fader og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel, slik at vi kan trøste dem, som befinner seg i allehånde trengsler ...” (2. Kor. 1, 3 - 4)

Icône de la Nativité du Christ, JPEG - 197.9 ko Vi har nådd fram til høytiden for vår Herre Jesu Kristi Fødsel. Liksom hvert år er det et stort nådens øyeblikk som vi sammen opplever i glede, et helt spesielt øyeblikk som jeg gjerne vil dele med dere i dag.

Hvorfor er det slik, at vi alle gleder oss? Fordi englenes budskap til hyrdene også er henvendt til oss og til alle mennesker på jord: ”I dag er det født dere en Frelser, som er Kristus, Herren!”

Hele Det Gamle Testamente taler til oss om denne forventning, om frelsen, og den gamle Simeon utrykker på vegne av hele menneskeheten hva som følger av denne meget store hendelsen, oppfyllelsen av løftet om frelsen: ”Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred, o Herre, etter Ditt ord, for mine øyne har sett Din frelse, et lys til åpenbarelse for hedningene ...”

Men hvorledes kan vi i dag oppleve den ”store glede” som englene taler om til hyrdene? Hva peker dette budskap mot, og hvilken gjenklang finner det i våre hjerter?

Hele verden, universet, synes i den grad å befinne seg i et dypt mørke. Jo bevares, i våre byer og tettsteder ser vi en hel masse strålende dekorationer, for mange finner høytiden sitt uttrykk i festlige måltider og utveksling av gaver, men desværre ser det ut til at bakgrunnen for denne høytid, den virkelige betydningen av den hendelse som vi feirer, er forsvunnet, og at de fleste av våre medmennesker ikke lenger vet hvorfor vi gleder oss.

Er vi bevisste den nød menneskene befinner seg i på denne jord, hvor ethvert middel kan brukes til å glemme lidelsen, midler som alltid er utilstrekkelige, kortvarige og kunstige ...?

Hele denne beskrivelse kan lett gjøre oss til pessimister og få oss til å si: ”Hva er det godt for? Hvor er den, den frelsen som Gud skjenker oss?” For våre øyne ser vi en menneskehet i tiltakende forfall, mennesket er som fordreid. Det virker som om vi ikke lenger er i stand til å elske.

La oss ikke bedra oss selv! Situationen var heller ikke strålende for mere enn to tusen år siden ... Og likevel skedde det en forvandling, som vendte opp ned på alle ting: I Bethlehem åpenbartes Guds grenseløse kjærlighet! Guds enbårne Sønn og Ord, den annen Person i den hellige Treenighet forelsket seg i alle jordens mennesker, skapelsens frukter, og Han tar imot dem slik de var den gang, og som de er i dag, skrøpelige, svake og sårede. Kristus i krybben rekker armene ut mod små som store, både hyrdene og de vise menn.

Denne grenseløse kjærlighet, denne uendelige barmhjertighet, skjenkes oss uten den minste betingelse, og de armer, som er rakt ut mot oss, vil være det enda mer når de nagles til Korsets tre for å vise oss hvor høyt vår Herre Jesus Kristus elsker oss.

Det er ved å si ja til å fødes på jorden i den mest skrøpelige form som tenkes kan, som et lite barn, at vår Herre Jesus i kjødet og fra sitt første skrik stifter bekjentskap med og erfarer all menneskelig nød. Det er på den måte vi får skjenket den guddommelige kjærlighets goder.

Det vi har fått i gave, det har vi ansvar for. Vi kan ikke ta æren for at vi er kristne, for alt er blitt oss gitt! Men vi skal vite å gi Gud æren: ”Ære være Gud i det høyeste!”, de ord vi sier som innledning til den guddommelige liturgien, de skal vi innarbeide i hele vårt liv, og vi skal knytte dem til alle mennesker på jorden, i deres glede såvel som i deres smerte!

Vi bør ikke fryde oss over gleden fra Gud mens vi samtidig glemmer nøden blant mennesker.

Hyrdene skjenket sikkert Maria noen lam til hennes Sønn, og de vise menn brakte kostelige gaver med seg. Men vi, hva bringer vi med oss som gaver? Vår takksigelse? Absolutt! Gleden over å ta imot vår Frelser? Absolutt! Men la oss ikke glemme å overgi alle våre nødlidende medmennesker i forvaring ved Kristi føtter, for som den hellige Silouan fra Athos sier: ”Vår neste er vårt eget liv.”

La oss ta imot gleden fra Gud, som gir seg til oss, og la oss ”avlegge dette livs bekymringer.” Dette er det håp som stråler for oss denne julenatt, og det er slik verden blir frelst!

I glede over Herrens Fødsel velsigner jeg dere alle med stor kjærlighet i Herren.

Paris, Hellige Alexander Nevsky Katedralen
Julen 2010

+ Erkebiskop Gabriel av Komana
Eksark for Den Økumeniske Patriark

Retour haut de page
SPIP